vrijdag, september 19, 2003
Al die mensen die vinden dat taalstudies niet nuttig zijn en dat daar vooral op bezuinigd moet worden: Jammer maar helaas. Anders had je dit interessante Noorse artikel over Anton Corbijn kunnen lezen:
Rockens portrettører
Det tar noen skarve timer, og koster fort en årslønn eller tre. Slik går det når Corbijn møter Marlin. Rockfotografiet blir av mange regnet som en fotografisk sjanger i seg selv. Og musikkbransjen har for lengst forstått at særegne og tøffe bilder kan være med på å fremme artistenes platesalg og popularitet. De siste årene har også norske plateselskap begynt å satse tid, penger og krefter på å lage klassiske rockbilder, og punger tidvis ut med store summer på stylister, heftige fotolocations og - ikke minst - anerkjente rockfotografer.
Plateselskapet Virgin svei nettopp av et ukjent beløp for at Anton Corbijn, verdens dyreste og mest kjente rockfotograf, skulle avbilde Lene Marlin. Og bildene av vår søte, eksil-returnerte popstjerne har vakt mye oppsikt. Kanskje ikke så mye på grunn av bildene selv, men på grunn av mannen som har tatt dem. Corbijn er nemlig verdens mest profilerte rockfotograf, som jevnlig tar portretter U2, Metallica, Depeche Mode og andre superstjerner. Han er ingen billig mann å møte. - Jeg vet ikke hvor mye han tar nå. Men for sju-åtte år siden hadde Corbijn en dagpris på over hundre tusen pund, altså over en million kroner. Likevel tipper jeg Lene Marlin ble en del billigere, sier en av våre egne mest profilerte rockfotografer, Bjørn Opsahl.
Dette er nye takter i norsk musikkbransje. Sjefredaktør Gaute Drevdal i trendavisa Natt&Dag konstaterer at dagene da norsk platebransje enten tok bildene sjøl eller spurte en kunsterisk venn med et kamera, er over. - Gradvis har musikkbransjen begynt å bruke penger på foto og image. Men å hyre inn en kar som Corbijn, det er noe helt nytt. Så kan man spørre seg om man her gikk over bekken etter vann. Er nivået blant de norske rockfotografene så elendig at man må bruke et toppnavn som Corbijn? - Nivået er besynderlig lavt. Men på sett og vis bra, likevel, dersom man fokuserer på de få aktørene vi har som kan sakene sine. Det dreier seg om en to-tre stykker som er virkelig gode. Du kan vel si det gjenspeiler musikkfloraen vi har her i landet. Ikke rare greiene å bli inspirert av, dessverre, melder Bjørn Opsahl. Gaute Drevdal er ikke helt enig. - Jeg har ingenting å utsette på norsk rockfotografi. Noen ganger er vi til og med bedre enn utlandet, norske rockfotografer er ofte litt mer oppfinnsomme. Stian Andersen er den beste etter min mening. Han har skapt sin egen stil, som du ofte ser andre fotografer lene seg mot.
Var det så nødvendig å svi av en formue for å ta noen skarve bilder av ei lita Tromsøjente? Rockfotograf Stian Andersen understreker at dette neppe dreier seg så mye om fotokvalitet som om prestisjen man får på kjøpet ved å la Corbijn avbilde Marlin. - Det handler om å markere for alle og enhver at Lene Marlin er en superstjerne. Derfor bruker de Corbijn, bemerker Stian Andersen, som ikke vil gjette på hvor mye man har spandert på Marlin-bildene. Men han er viss på at det dreier seg om noen hundre tusen. - Til sammenlikning får norske fotografer gjerne mellom ti og tredve tusen kroner for en tilsvarende jobb. Og noen ganger mindre enn det også. Bjørn Opsahl sier seg enig: - Lene har solgt over en million plater, og er dermed i den divisjonen at man plutselig kan ta seg råd til slikt. Her handler det nok mest om den kredibiliteten man får på kjøpet ved å hyre Anton Corbijn. Og ut fra Marlin-bildene vi har sett til nå, smaker det nok litt av venstrehåndsarbeid fra Corbijns side. Han har vært mye bedre tidligere.
Bron: Dagsavisen.
Rockens portrettører
Det tar noen skarve timer, og koster fort en årslønn eller tre. Slik går det når Corbijn møter Marlin. Rockfotografiet blir av mange regnet som en fotografisk sjanger i seg selv. Og musikkbransjen har for lengst forstått at særegne og tøffe bilder kan være med på å fremme artistenes platesalg og popularitet. De siste årene har også norske plateselskap begynt å satse tid, penger og krefter på å lage klassiske rockbilder, og punger tidvis ut med store summer på stylister, heftige fotolocations og - ikke minst - anerkjente rockfotografer.
Plateselskapet Virgin svei nettopp av et ukjent beløp for at Anton Corbijn, verdens dyreste og mest kjente rockfotograf, skulle avbilde Lene Marlin. Og bildene av vår søte, eksil-returnerte popstjerne har vakt mye oppsikt. Kanskje ikke så mye på grunn av bildene selv, men på grunn av mannen som har tatt dem. Corbijn er nemlig verdens mest profilerte rockfotograf, som jevnlig tar portretter U2, Metallica, Depeche Mode og andre superstjerner. Han er ingen billig mann å møte. - Jeg vet ikke hvor mye han tar nå. Men for sju-åtte år siden hadde Corbijn en dagpris på over hundre tusen pund, altså over en million kroner. Likevel tipper jeg Lene Marlin ble en del billigere, sier en av våre egne mest profilerte rockfotografer, Bjørn Opsahl.
Dette er nye takter i norsk musikkbransje. Sjefredaktør Gaute Drevdal i trendavisa Natt&Dag konstaterer at dagene da norsk platebransje enten tok bildene sjøl eller spurte en kunsterisk venn med et kamera, er over. - Gradvis har musikkbransjen begynt å bruke penger på foto og image. Men å hyre inn en kar som Corbijn, det er noe helt nytt. Så kan man spørre seg om man her gikk over bekken etter vann. Er nivået blant de norske rockfotografene så elendig at man må bruke et toppnavn som Corbijn? - Nivået er besynderlig lavt. Men på sett og vis bra, likevel, dersom man fokuserer på de få aktørene vi har som kan sakene sine. Det dreier seg om en to-tre stykker som er virkelig gode. Du kan vel si det gjenspeiler musikkfloraen vi har her i landet. Ikke rare greiene å bli inspirert av, dessverre, melder Bjørn Opsahl. Gaute Drevdal er ikke helt enig. - Jeg har ingenting å utsette på norsk rockfotografi. Noen ganger er vi til og med bedre enn utlandet, norske rockfotografer er ofte litt mer oppfinnsomme. Stian Andersen er den beste etter min mening. Han har skapt sin egen stil, som du ofte ser andre fotografer lene seg mot.
Var det så nødvendig å svi av en formue for å ta noen skarve bilder av ei lita Tromsøjente? Rockfotograf Stian Andersen understreker at dette neppe dreier seg så mye om fotokvalitet som om prestisjen man får på kjøpet ved å la Corbijn avbilde Marlin. - Det handler om å markere for alle og enhver at Lene Marlin er en superstjerne. Derfor bruker de Corbijn, bemerker Stian Andersen, som ikke vil gjette på hvor mye man har spandert på Marlin-bildene. Men han er viss på at det dreier seg om noen hundre tusen. - Til sammenlikning får norske fotografer gjerne mellom ti og tredve tusen kroner for en tilsvarende jobb. Og noen ganger mindre enn det også. Bjørn Opsahl sier seg enig: - Lene har solgt over en million plater, og er dermed i den divisjonen at man plutselig kan ta seg råd til slikt. Her handler det nok mest om den kredibiliteten man får på kjøpet ved å hyre Anton Corbijn. Og ut fra Marlin-bildene vi har sett til nå, smaker det nok litt av venstrehåndsarbeid fra Corbijns side. Han har vært mye bedre tidligere.
Bron: Dagsavisen.
# posted by Jan-Edward : 10:26
|
|